Dramatisk fødsel på garden
Veterinæryrket er uføreseieleg og krevjande, noko veterinærane Benedicte Gravdal Mæhlum (29) og Ane Sandal Solberg (32) fekk oppleva på nært hald. Dei måtte gjennomføra eit ståande keisarsnitt på kua Gudrun, og resultatet? Ein frisk kalv, oppkalla etter veterinærane.
Det har snart gått fire månadar sidan Anne Bente blei fødd på fjøsgolvet til Leif Bjarte Halleland og Reidun Sande i Etne. Anne Bente er i dag ein kvikk og ivrig kalv med god matlyst, men livet fekk ein brå start for den unge firbeinte. Ein dramatisk fødsel der både ku og kalv kunne stroke med, men som likevel enda lykkeleg på grunn av dyktige veterinærar.
— Eg kjem aldri til å gløyma kor trygt og godt det var å ha dei to veterinærane til hjelp. Dei var så løysingsorienterte og flinke, og eg er så imponert, seier Reidun Sande.
Ho får støtte frå ektemannen Leif Bjarte Halleland. Dei eig og driv garden på Auestad.
Benedicte Gravdal Mæhlum og Ane Sandal Solberg er begge veterinærar i Etne, Ane sidan 2018 og Benedicte dei siste to åra. Som veterinær for produksjonsdyr har dei eit variert arbeid der dei aldri veit kva dagen vil bringa. Inseminering og behandling av sjukdommar er vanlege oppgåver, men akutte situasjonar kan oppstå når som helst.
— Me veit aldri kva som ventar når telefonen ringer. Nokre dagar er det rolege rutineoppdrag, andre dagar er det krevjande operasjonar, seier Gravdal Mæhlum.
Veterinærar i landlege strøk må vera førebudde på lange dagar og netter. Arbeidet inneber alt frå enkle kontrollar til alvorlege sjukdomstilfelle. I periodar som lamminga om våren er arbeidsmengda ekstra stor, og dei kan vera ute på oppdrag mange gonger i løpet av heile døgnet.
Keisarsnitt i fjøset
Det var i november i fjor at Ane Sandal Solberg hadde vakt, og blei kalla ut til garden til Reidun Sande og Leif Bjarte Halleland. Først trudde bonden at kua Gudrun var i vanleg fødsel. Men etter ei nærare undersøking fann veterinærane ut at kalven låg skeivt i magen.
— Hovudet var heilt ned i buken, og det var umogleg å få kalven ut på naturleg vis. Eg forstod raskt at keisarsnitt var einaste løysinga, fortel Solberg.
I slike situasjonar er veterinærane veldig flinke til å hjelpa kvarandre, og Solberg kontakta dermed Mæhlum for assistanse. Veterinærane sette lokalbedøving på kua, som stod oppreist gjennom heile operasjonen. Med presisjon og samarbeid fekk dei frigjort ein frisk og fin kvigekalv.
— Det var eit heilt spesielt augeblikk då me fekk ut kalven. Me var veldig spente på om alt hadde gått bra, men kalven var i fin form og byrja raskt å drikka fleire liter av råmjølka me hadde mjølka ut frå mora, seier Reidun Sande.
Som ein hyllest til veterinærane, bestemte Sande seg for å kalla opp igjen kalven, og gav den nyfødde namnet Anne Bente, ein kombinasjon av Ane og Benedicte.
Ein krevjande, men givande jobb
Livet som veterinær er langt ifrå enkelt. Dei jobbar mykje kveld og natt, og i periodar som lamminga er det sjeldan nok tid til kvile. Samstundes er det nettopp slike augeblikk som gjer jobben verd det.
— Det er fantastisk å kunna hjelpa dyr og sjå at dei får eit godt liv etterpå. Har dyra det vondt, tenker me ofte på desse dyra gjennom dagen. Det er ein jobb med mykje ansvar, men også mykje glede, seier Mæhlum.
Leif Bjarte Halleland seier det er avgjerande å ha engasjerte og tilgjengelege veterinærar. Dyr er ein viktig del av livet deira, og å ha nokon ein kan stola på i kritiske situasjonar er uvurderleg.
— Me er heldige i Etne som har så dyktige veterinærar. Dei kjem alltid når me treng dei, uansett tid på døgnet seier Halleland.
Veterinærane kjenner også på ansvaret, men meiner at samarbeidet med bøndene gjer jobben lettare.
— Me spelar på lag, og me veit at bøndene stoler på oss. Det betyr mykje, seier Solberg.
Veterinærlivet – meir enn berre sjukehjelp
Arbeidskvardagen til ein distriktsveterinær handlar ikkje berre om akuttmedisin og sjukehjelp. Store delar av arbeidet går også ut på å førebyggja sjukdommar, hjelpa til med reproduksjon og generelt sikra god dyrevelferd. Mange veterinærar i distrikta må driva eigen praksis, noko som inneber mykje administrativt arbeid, rekneskap og organisering av utstyr og medikament. Samtidig er dei i stadig kontakt med bønder og andre dyreeigarar for å gi råd og rettleiing.
Veterinærane driv ikkje berre med akutte situasjonar. Dei gir også råd for å førebyggja problem, og både Solberg og Mæhlum synest det er givande å sjå at dei kan bidra til betre helse hos dyra over tid.