Det er minst 300 arbeidsplasser i Sandeid

Jeg blir i nær fremtid 90 år. I 65 av disse årene har jeg bodd i Sandeid. Før det i min hjemby Nørre Nebel, og så i København, Århus og Odda. Min ektemann fra Odda hadde tatt en utdanning med to pliktår. Slik havnet vi i Sandeid i 1957. Planen var at vi skulle bosette oss et sted mellom våre hjemsteder. Tanken var på strekningen Mandal-Risør.

Vi likte oss veldig godt i det velfungerende lille samfunnet som den gang hadde alt fra skomaker til bakeri. Vi fikk etter hvert kjøpt oss en tomt slik at vi i 1966 kunne bygge vårt eget hus med strandlinje. Der vokste våre tre barn opp, og i Sandeid slo to av dem seg ned. Dermed fikk vi det fantastiske at fem barnebarn vokste opp rundt oss. To av dem har i senere år kjøpt seg hus som de har renovert med sine samboere. Ingen oldebarn i Sandeid enda, men det håper jeg bare er et tidsspørsmål.

Nå er skolen vår utrolig nok truet. Mellom 1. og 10. klasse er det typisk rundt 140 barn i Sandeid, og vi har minst 300 arbeidsplasser. Det paradoksale er at det er våre egne folkevalgte som er smittet av sentraliseringsviruset. Jeg hører at kommunedirektøren lytter på noen som sier at mindre skoler ikke vil klare å rekruttere gode nok pedagoger. På vegne av min datter og min svigerdatter, er jeg personlig fornærmet av å høre slikt. Som at deres mange år som lærere ved Sandeid skule har vært med for dårlig kvalitet. Ett av mine barnebarn er også lærer, i Ølen. Skulle hun være en dårligere lærer om hun var lærer her i den mindre Sandeid skule. Nei, det ser jeg på som en umulighet.