Er lekser egentlig verdt det?

Vi lever i en tid der både voksne og barn har travle hverdager. Etter jobb, skole, fritidsaktiviteter og andre plikter, blir det stadig mindre tid igjen til å bare være familie. Likevel ønskes foreldre å følge opp lekser – ofte uten at noen egentlig tør å stille spørsmål ved om dette er riktig bruk av tid.

Det er svært individuelt hvor lang tid barn bruker på leksene. For noen går det raskt, for andre kan det ta både en time og mer. For familier med flere barn betyr det at store deler av ettermiddagen forsvinner i leksemas, mens måltider, samvær og hvile skyves til side – dag etter dag, måned etter måned.

La oss si du bruker bare 15 minutter hver skoledag på lekser. Det høres lite ut, men gang det opp: 15 minutter × 190 skoledager blir 2850 minutter – altså 47,5 timer i løpet av et skoleår. Det tilsvarer godt over en hel arbeidsuke, og dette er i tillegg til selve skoledagen. For mange barn er tallet enda høyere.

Barn kan også kjenne på presset med dette. Det finnes både positivt og negativt press – men min oppfatning er at lekser først og fremst gir et negativt press. For hvem er egentlig interessert i å fortsette med skolearbeid når skoledagen er ferdig?

Noen vil sikkert si at det er sunt å gi barnet ansvar, men da vil jeg heller flytte ansvarsområdet til andre ting i hjemmet – som å sette i oppvaskmaskinen etter mat, rydde rommet eller gå tur med hunden. For hvor produktiv er du selv, etter en lang dag på jobb»? Når klokken er to, er de fleste barn ferdige for dagen. Foreldrene kommer gjerne hjem i halv fire-tiden, så skal det lages middag, spises, ryddes – og da er det ofte allerede blitt halv fem. Mange barn skal videre på fritidsaktiviteter, noen må kjøres langt, og så går kvelden fort. Kveldsmat skal på bordet, og dagen nærmer seg slutten. Da kommer ofte spørsmålet: Har du gjort leksene dine til i morgen?» – og den lille fritiden barnet har til overs, blir igjen bundet til skolearbeid.

For all del – det er nok noen som er for lekser. Men jeg mener barn skal ha mer fokus på lek og frihet, for barndommen er kort nok som den er. Dessuten, slik jeg har skjønt det, er lekser faktisk ikke nevnt i lovverket. Det er altså ikke et krav, men noe som styres av hver enkelt skole. I stedet for lekser burde det være mer fokus på kjernetid – dette er en tid du aldri får igjen.

Hvorfor skal hjemmet måtte ta denne byrden», når skolen har både kompetansen og rammene til å sørge for læring? Av de få timene barnet faktisk har fri» på ettermiddagen, ønsker de å leke, utforske, teste grenser – og rett og slett få lov til å være barn – for kravene i livet møter de tidlig nok.

Sondre Nordtveit