Når livet blir ein isbane

Du har sikkert høyrt omgrepet før: Curling-foreldre!

Dei som kjem sveipande inn som profesjonelle feiemaskinar, ivrigare enn ein heil OL-tropp på trening, klare til å bana veg for den beste, flottaste og heilt unike steinen sin – unnskyld – ungen sin. Med begge hender om sveipekosten og ein blankpolert bane i tankane, feiar dei vekk alt av grus og småstein, klare til å forsikra seg om at veslegullet skal gli uforstyrra gjennom livet, utan ein einaste sandkorn i vegbanen. For eit par veker sidan høyrde eg noko som fekk meg til å trekka på smilebandet – eller kanskje eg heller burde seie: setja kaffien i vrangstrupa. I radioen si morgonsending kom det nemleg fram at enkelte curling-foreldre ikkje berre ryddar veg for sine søte små i barnehagen, grunnskulen og på vidaregåande, men fleire har også tatt sveipekosten heilt opp til universitetet! Dei ringer forelesarane for å prøva å få på plass spesielle ordningar for junior. Foreldra vil forsikra seg om at pensum ikkje blir for overveldande, og at barnet – unnskyld – den unge vaksne, får dei nødvendige tilrettelagde løysingane for å få gjennomført utdanninga si. Her snakkar me altså om vaksne folk, kanskje langt inne i 20-åra, der mamma eller pappa framleis sveipar vegen for å forsikra seg om at ingen uventa hinder skal dukka opp.

Eg må innrømma at eg til dels kjenner meg igjen i denne curling-galskapen. Eg har vel fleire symptom på curling-viruset ja, men å ringa forelesaren på høgskulen i Bergen er heldigvis ein tanke som ikkje har streifa meg enno. Det får vera visse grenser. Men for dei fleste foreldre i dag trur eg det handlar om meir enn berre kjærleik. Eg trur det også handlar om å sikra full harmoni, og minimal frustrasjon, for å passa på at Lille-Skatten sklir gjennom livet utan det minste snev av motstand. Og la oss kalla ein spade for ein spade: Det er verdas største bjørneteneste! Før i tida var det enkelt: Barn gjekk på skulen, og fekk dei ein dårleg karakter, måtte dei rett og slett lesa meir til neste prøve. Curling-foreldre viser i handlingane sine, at dette er heilt uaktuelt for deira barn. Tanken på at poden skal oppleva noko som kan følast som eit nederlag, får sveipekosten til å svinga så busta flokar seg. Det gjer nesten vondt…