Når livet blir ein isbane

Du har sikkert høyrt omgrepet før: Curling-foreldre!

Dei som kjem sveipande inn som profesjonelle feiemaskinar, ivrigare enn ein heil OL-tropp på trening, klare til å bana veg for den beste, flottaste og heilt unike steinen sin – unnskyld – ungen sin. Med begge hender om sveipekosten og ein blankpolert bane i tankane, feiar dei vekk alt av grus og småstein, klare til å forsikra seg om at veslegullet skal gli uforstyrra gjennom livet, utan ein einaste sandkorn i vegbanen. For eit par veker sidan høyrde eg noko som fekk meg til å trekka på smilebandet – eller kanskje eg heller burde seie: setja kaffien i vrangstrupa. I radioen si morgonsending kom det nemleg fram at enkelte curling-foreldre ikkje berre ryddar veg for sine søte små i barnehagen, grunnskulen og på vidaregåande, men fleire har også tatt sveipekosten heilt opp til universitetet! Dei ringer forelesarane for å prøva å få på plass spesielle ordningar for junior. Foreldra vil forsikra seg om at pensum ikkje blir for overveldande, og at barnet – unnskyld – den unge vaksne, får dei nødvendige tilrettelagde løysingane for å få gjennomført utdanninga si. Her snakkar me altså om vaksne folk, kanskje langt inne i 20-åra, der mamma eller pappa framleis sveipar vegen for å forsikra seg om at ingen uventa hinder skal dukka opp.

Eg må innrømma at eg til dels kjenner meg igjen i denne curling-galskapen. Eg har vel fleire symptom på curling-viruset ja, men å ringa forelesaren på høgskulen i Bergen er heldigvis ein tanke som ikkje har streifa meg enno. Det får vera visse grenser. Men for dei fleste foreldre i dag trur eg det handlar om meir enn berre kjærleik. Eg trur det også handlar om å sikra full harmoni, og minimal frustrasjon, for å passa på at Lille-Skatten sklir gjennom livet utan det minste snev av motstand. Og la oss kalla ein spade for ein spade: Det er verdas største bjørneteneste! Før i tida var det enkelt: Barn gjekk på skulen, og fekk dei ein dårleg karakter, måtte dei rett og slett lesa meir til neste prøve. Curling-foreldre viser i handlingane sine, at dette er heilt uaktuelt for deira barn. Tanken på at poden skal oppleva noko som kan følast som eit nederlag, får sveipekosten til å svinga så busta flokar seg. Det gjer nesten vondt…

Utan å greia alle under ein kam, er det likevel mange av dagens foreldre som har blitt reine personlege koordinatorar for barna sine. Altså dei unge vaksne som burde kunna navigera universitetslivet sjølv. Berre tanken på ein professor som tar telefonen og høyrer mamma eller pappa i andre enden, gir meg eit litt grelt bilete av curling-troppane i full sving på universitetsgolvet. Ein ser desse curling-foreldra overalt: På fotballbanen, der dommaren får klar beskjed om kva han burde ha sett, og i barnehagen, der ingen leikekonflikt er for liten til at ikkje ein vaksen må inn og mekla. Dei har full kontroll på kvart minutt av kvardagen til skatten. Likevel må eg innrømma at det også er noko som er litt rørande med curling-foreldre også. Dei vil jo berre det beste for sine små», sjølv om dei kostar så busta fyk slik at snørr og skjegg aldri møter motstand. Nettopp det, kjem jo frå ekte omsorg! Eg trur likevel at dei av foreldra som ikkje held sveipekosten i konstant beredskap, synest dette grensar til det komiske. Kanskje burde curling-foreldre (meg sjølv inkludert) bli flinkare til å utfordra ungane på å klara seg meir sjølv. La dei få prøva seg litt meir på eigen isbane, mens me plasserer vår eigen sveipekost i bøttekottet. Dei skal trass alt rustast til sjølve livet.

Grethe Hopland Ravn