Grethe Hopland Ravn
Grethe Hopland Ravn

På tampen

Knask eller knep?

Publisert Sist oppdatert

Sist fredag var det Halloween – og mens ungane talde ned timane til dei kunne kasta seg ut i mørket med godtebøtter og plasttenner, kjende eg eit lite oppgitt sukk stiga fram. For mens dagens barn veit alt om dette sukkersøte marerittet, var Halloween heilt ukjent for min generasjon.

Mitt første møte med det skumle fenomenet kom i 1996, då eg nettopp hadde flytta frå Noreg til USA. Eg hugsar det som om det var i går: Butikkane eksploderte i oransje og svarte fargar. Der stod graskara på rekke og rad, omringa av skumle masker, flaggermus, grøne monster og mumiar som knapt klarte å sjå gjennom gasbinda.

Så kom kvelden. Først barna si stund, så dei vaksne. Ungane gjekk frå dør til dør, utkledde som både det eine og det andre – og eg stod som eit spørsmålsteikn i dørkarmen. Trick or treat», ropte dei, som om dei skulle vore eit demonstrasjonstog som hadde øvd i månadsvis. Eg laga nok ein aldri så liten grimase då eg forstod kva dei eigentleg sa: Gi oss snop – elles går det deg ille.»

Kva fakerten? Kva slags opplegg var dette? Der ungar gjekk frå dør til dør og truga fram godteri – mens foreldra stod i bakgrunnen, stolte som hanar, og nikka fornøgd kvar gong korga blei tyngre?

Det heile stod i skarp kontrast til julebukken, der ungane måtte yta før dei kunne nyta. Å synga først, og få snop etterpå som honorar for dei variable tonane var ein sjølvsagt ting.

I Amerika var det tydelegvis andre bollar.

Men tru det eller ei – tradisjonen fann vegen hit òg. No står me her, nesten 30 år seinare, med eit nabolag fullt av små vampyrar, skjelett, spøkelse, mumiar og hekser på jakt etter godteri, og eg kjenner framleis på eit lite stikk av skepsis. Med fare for å framstå som ein sidrumpa surpomp, er eg den første til å innrømma at eg i utgangspunktet er lite flink til å adoptera nye vanar. Men det er noko som skurrar når eg ser dagens Halloween. For det første er det ungane som går frå dør til dør og trugar med rampestrek om dei ikkje får snop i bøtta si – mens foreldra står i bakgrunnen med kaffikoppen og nikkar bekreftande som om innkasseringa av snopet var ei bragd. Kva signal er det? Eg må innrømma at eg heller hadde valt julebukkar som syng alle versa av På låven sitter nissen» framfor Halloween-ungane som trugar meg med rampestrek om dei ikkje får snop.

Vel vel, eg var godt førebudd på rampestrekar sist fredag, for eg hadde absolutt ingen planar om å begynna å dela ut snop på den skumlaste kvelden i året. Så då det banka på døra mi, opna eg sjølvsagt. Eg var i tillegg blid som ei lerke, opna døra med eit smil, og eg tok ein hyggeleg drøs med dei små skumle som står der ute i mørket. Men dei fekk dessverre ikkje sukkertøy av meg i oktober. Eg inviterte dei heller tilbake som julebukkar 13. dag jul. Eg ser fram å ta i mot alle julebukkar, og eg pleier i tillegg å gjera meg flid med godteposane. På julebukkdagen skal dei som svingar innom få synga så fint dei berre maktar…og få løn i form av snoperier for prestasjonen etterpå. Eg gler meg – sjølv om På låven sitter nissen» har tre laaange vers.

Powered by Labrador CMS