Filosofi i blomsterbedet

Dette er tida på året då vikker og skvallerkål satsar alt på å ta kvelartak på roser, rhododendron, margerittar og peonar.

Eg ligg på kne i beda framfor huset og kan ikkje la vere å beundre viljen, pågangsmotet og gjennomslagskrafta til ugraset. Det gir aldri opp, same kor mykje eg lukar.

Samstundes undrar eg meg over rosene. Dei er prega av det ein av mine store inspiratorar, Gunther Schmidt, kanskje ville kalla vegringskompetanse». Eg stiller meg på deira side, gjer mitt beste for å fri dei frå det som vil tynge dei ned og ta livet av dei, men i staden for å vere takksame og venlege, stikk dei meg til blods.

Det får meg til å tenke på dei gongene eg prøver å selje meg inn som coach i bedrifter med behov for kulturbygging, godt miljø og lågt sjukefråvær og blir møtt med arroganse og hovmod. Det er ikkje så ofte det skjer, men dei gongene stikk det. Det er då det er bra å tenke at Gud er i rosene, og i tornane. Verda er slik ho er. Tal berre til dei som er interessert i det du har å by på.

I kneståande må eg også tenke på far min. Han ville vel kanskje sagt: Vikkene har også lov til å leva.», slik han sa det den gong det var skotpremie på kråke, og eg drog ut for å plusse på lommepengane mine.

Det hender at eg er freista til å lytte til den røysta, til berre å late vekse det som veks og heller lene meg tilbake i fluktstolen, nyte sommaren og gle meg over skaparverket.

Kven er eg til å tvinge hjelpa mi på roser som vil klare seg sjølve?

Men eg vel heller å lytte til andre som har stell på sine hagar. Dei seier: Om du ikkje tar tak no, men lar det kome for langt, har du ingen sjans. Då kan du gløyme både roser og peonar.

Og brått ser eg kor relevant dette er i ei tid med aukande mobbing, utfrysing og utestenging, framandhat, krigshissing og opprusting. Bedet blir ein modell av verda. Eg får sleike blodet av fingrane, snakke venleg til rosene og be om orsaking til kvar vikke eg riv opp or jorda.

Det er deg eller meg, og eg vil ikkje at du skal vinne.

Jan Otto Hovda