Å stå på sterke skuldrer

Aldri hadde eg vel trudd den dagen skulle komme. Dagen då eg plutseleg såg på sjølvaste Valgerd Svarstad Haugland som eit feministisk fyrtårn. Åstaden for denne overraskande vendinga var Politisk kvarter på NRK for nokre veker sidan, då den tidlegare KrF-leiaren debatterte mot KrF sin påtroppande ungdomsleiar. Ei generasjonskløft der, altså. Og eg innrømmer gjerne at eg sympatiserte med senioren.

Har likestillinga gått for langt? Debatten har rulla og gått ei stund, særleg blant dei unge og konservative. Påtroppande KrFU-leiar har gått så langt som å seie at norsk likestillingspolitikk er totalt feilslått og har gått ut på dato». Tematikken blei ytterlegare belyst under Debatten på NRK, der unge konservative kvinner – den eine ikledd husmorforkle – debatterte mot dei sjølvutnemnde gamle hurpene». Dei unge konservative kvinnene er inspirerte av tradwife»-trenda, som framhevar tradisjonelle kjønnsroller med heimeverande mødrer som tar seg av hus og barn. Kvinner tilbake til kjøkkenbenken? Kanskje ikkje, men dei vil vere lenger heime med barna, auke statusen til omsorgsarbeid, og vil ikkje at staten skal blande seg inn i fordeling av foreldrepermisjonen. Dei er imot all form for kvotering. Dette trengs ikkje lenger, meina dei.

Heldigvis tok dei gamle hurpene» – og merk at eg brukar det som eit heidersmerke her – til motmæle. Er dei unge heilt historielause? Som ei av dei sa; det er ingenting som kjem rekande på ei fjøl». Nettopp. Alle dei velferdsgodane og rettane me nyt godt av idag, er kjempa fram steg for steg over fleire tiår. Er dei unge så velferdsmette og privilegerte at dei tar dette for gitt? Eller har dei forstått noko som me vaksne ikkje klarar å sjå? Dei unge representerer typisk ein motreaksjon mot det etablerte, og i dette tilfellet ser dei på oss vaksne og tenker; slik vil me ikkje ha det. Generasjon Z har kanskje sett nok stressa og utbrente foreldre som slit med å få tidsklemma til å gå opp.

Forsåvidt forståeleg, det. Men likevel, det er noko sjølvmotseiande når dei er så opptekne av valfridom for familien. Familiane veit best korleis foreldrepermisjon skal fordelast, seier dei. Vel, all statistikk tilseier at fedrar tar ut akkurat den delen som er øyremerka far. Er det eit fritt val gjort av fedrane? Den rause og fleksible foreldrepermisjonen er eit velferdsgode som begge foreldra fortenar å nytte seg av. Men dei unge konservative vil at staten skal betale, men ikkje bestemme.

Vidare, kva med valfridomen til trad-wives» seinare i livet? Ved å prioritere familieliv og stå utanfor arbeidslivet over tid vil dei få mindre valfridom seinare i livet. Ved samlivsbrot vil dei slite økonomisk. Nokon vil måtte bli verande i dårlege forhold fordi dei er økonomisk avhengige av mannen. Seinare i livet vil dei få minstepensjon.

På samfunnsnivå treng me all tilgjengeleg arbeidskraft. Samfunnet vil stoppe opp dersom tradwife»-trenda skulle slå an og kvinner i hopetal vel å bli heimeverande. Men; det trur eg ikkje vil skje. Ein kan gjerne diskutere både permisjon, kvotering og andre likestillingspolitiske spørsmål. Men eg trur likevel dei aller fleste unge jenter ser verdien av å ta utdanning og delta i arbeidslivet. Å gå tilbake til kjøkkenbenken er ein illusjon og eit luftslott like luftig og robust som heimebaka vannbakkels. Det siste me treng er fleire cupcakes på Instagram.

Er eg betrevitande ovanfor dei unge nå? Sikkert. Ver gjerne ueinig. Alle må ta sine eigne val i livet. Men i mitt liv er det likestilling som har gitt meg moglegheiter og valfridom. Eg hyllar alle dei hardtarbeidande husmødrene i generasjonane før meg, som ikkje hadde same valfridomen. Så kjære Valgerd og alle andre kvinner, hurper» og husmødrer som har gått opp vegen for meg; eg er dykk evig takknemleg. Eg står på skuldrene dykkar.

Inga-Cecilie Sørheim