Har me gløymt det me sa me aldri skulle gløyma?

Kalenderen røper 8. mai – ein dag for å minnast, ein dag for å feira. Det er 80 år sidan flagga vaiande fylte gatene i norske byar og bygder, og folk gjekk ut i grenselaus glede, letta for første gong på fem år. Freden var tilbake. Okkupert, undertrykt, knebla – frå 1940 til 1945 var Noreg eit land utan fridom. Å seia me aldri måtte gløyma, blei ei plikt og eit løfte frå dei som opplevde det.

Men har me halde det løftet?

I spaltar og intervju i dag fortel dei siste tidsvitna om korleis det var å vakna til freden, korleis dei sprang ut i gatene, klemde kvarandre, song, dansa – levde. Etter fem år med frykt, sensur, rasjonering og vald kom lyset tilbake. Dei hadde ofra. Mange hadde kjent på svolt og sorg, på redsla for at far eller bror aldri skulle koma heim, og mange opplevde det.

Me høyrer det, me les det – men kjenner me det?

Me lever i ei tid der det meste går av seg sjølv. Me får melding om straumbrot, og det første me gjer er å klaga på nettet. Me går tomme for egg, og kjenner irritasjon – ikkje uro og redsle. Krigen i Ukraina går over i tredje år, og me skrollar forbi overskriftene som om det var reklame. Gaza blir bomba – me sukkar, kanskje, men det stoppar ikkje livsrytmen vår. Me gjer som vanleg, og tenkjer at alt det grufulle skjer ein annan plass. Med andre folk. I ei anna verd.

Men i 1940–45 skjedde her. I våre gater. I våre skular og heimar. I våre fjell og fjordar. Folk gjekk med redsle i blikket. Barn såg foreldra bli arresterte. Ungdom måtte velja mellom lojalitet og liv. Og etterpå sa me: Aldri meir.

Derfor er 8. mai viktig. Men ikkje berre som ei feiring med flagg og blomstrar. Det må vera ei påminning om kor skjør fridomen er – og kor lett det er å ta han for gitt. Demokrati og ytringsfridom, tryggleik og mat på bordet – det er ikkje naturtilstandar. Det er resultat av kamp, av modige val, av fellesskap.

Tidsvitna blir færre. Snart er det berre bøkene, bileta og dei gamle filmrullane som kan minna oss på kva som stod på spel. Då blir det opp til oss – og ungane våre – å vidareføra historia. Og ikkje berre som fakta, men som forståing. Som medkjensle. Som vilje til å stå opp for det me har, når det blir truga.

For verda i dag er ikkje trygg. Ho dirrar av uro. Krigen i Ukraina har gjort Europa utrygt igjen. Gaza er ein humanitær katastrofe utan ende. Demokratiet er under press, og autoritære krefter er på frammarsj – også i land me trudde var stabile. Me lever i ei tid der grunnmuren ristar, og nettopp derfor blir spørsmålet brennande aktuelt: Har me gløymt det me sa me aldri skulle gløyma?

Det betyr likevel ikkje at det er for seint å hugsa igjen. La 8. mai bli meir enn nostalgi. La det bli ein dag der me spør oss sjølve: Kva hadde me gjort – og kva gjer me no?

Grethe Hopland Ravn