Dette er min sannhet

Hun har formodentlig rett i siterte utsagn, for sannheten kan ha mange versjoner.
Det jeg selv har sett og opplevd er min sannhet. Andre har opplevd noe annet, og det er deres sannhet. B.B. Sier som sin sannhet at årene 1940-45 var de beste årene vi har hatt.» Det får meg til å lure på hvor hun bodde, hva hun så og hva hun gjorde i de årene?
Jeg opplevde krigsårene som en mørk og vond tid, med matmangel, mørklagte gater, flyalarm, bombing, og hver dag frykt for hva som kunne skje av vonde ting.
Mange måtte flytte ut av eget hjem og overlate hus og innbo til okkupantene. Radioer, geværer, ryggsekker, telt og ulltepper måtte vi tvangslevere til tyskerne. Skremmende plakater med advarselen Skutt blir den som» var hengt opp av vernemakten» som tok tilfeldige, uskyldige gisler, og henrettet dem til skrekk og advarsel .
Standrett, unntakstilstander, da en ikke kunne bevege seg utenfor lokale grensesoner uten et spesial-løyve en måtte stå timevis i kø for å få, nødvendig løyve for å komme til og fra jobb. Det var portforbud da en ikke kunne være ute etter at det ble mørkt, og det var og en tid forbudt å se ut av vinduet om natten! Alle skulle underkaste seg samme ideologi. Nasistene overtok ledelsen av landsdekkende foreninger, som før var basert på frivillig medlemskap. Nå ble det forbudt å melde seg ut. Straffen medlemmene ble truet med var 100.000 kroner i bot, og 3 års fengsel. En skremmende trussel fra Hagelin og Fuglesang. En vanlig årslønn var den gang ca. 2000 kroner!
Dette er min sannhet om den tiden. Jeg er glad der var motstandsfolk som våget livet for at vi skulle få landet vårt og friheten tilbake.
Det opprører meg at nå, mer enn 60 år etter krigen, begynner de som ikke deltok å anklage dem som handlet for at liv gikk tapt.
Det var en uhyggelig tid. Angivere tjente stygge penger og var skyld i at mange mistet livet. Hvem hadde rett til å ta liv? Bare tyskerne og deres lakeier ?
Skulle ønske at krig ikke fantes, at en kunne snakke seg til enighet. Men krig oppstår, og i krig dreper motstanderne hverandre, og uskyldige liv går med i dragsuget.
Tiden vi lever i har mange frustrasjoner. Politikerne holder ikke det de lover. Omlegging av statlige tjenestetilbud til forretningsføretak» har kostet dyrt. Mange triste skjebner i kjølevannet av nedbemanning for bedre lønnsomhet. Ufattelig at vi, med våre oljeinntekter, velger å satse mer på lønnsomhet enn på menneskelighet.
Ledere med større makt enn visdom kjøper dyrt den ekspertisen de selv mangler. Antallet økonomidirektører» som skal organisere nye sparetiltak, øker i takt med nedbemanningen på grunnplanet. Skremselen fra nasistene er dukket opp igjen: den som ikke ser det store i denne omleggingen har vi ikke bruk for!» Ikke før det blir avisskriverier blir varslere hørt. Til alle tider har folk hatt forskjellig mening om hva som er godt lederskap. Det er alltid noe som skulle vert gjort anderledes og andre ting som skulle vert prioritert.
I 1945 vant vi tilbake vår rett til offentlig å kunne si våre meninger om politiske beslutninger. Vi fikk igjen friheten til å velge våre politiske ledere. Vi kan gi dem 4 år til å vise om de duger eller ei.
Jeg takker alle dem som i de mørke krigsårene våget å kjempe, med livet som innsats, for denne friheten. Vi sørger over alle liv som gikk tapt i en krig vi ikke ønsket.
Vi som våknet 9. april i et hærtatt land, med fremmede soldater trampende i våre gater, vi avla i vår maktesløshet et løfte: Aldri mer 9.april»! Vinner vi friheten igjen skal landet aldri mer ligge åpent for fienden, med nedlagt forsvar.
Har de som sitter med makten glemt den dyrekjøpte erfaringen?
Skrote nye båter for milliarder, for å spare utgifter til mannskap? Med vår lange kyst, og den rikdommen vi henter fra Nordsjøen, er det vel nettopp disse båtene vi trenger i vårt forsvar. Spare på skillingen og la daleren gå! Politikken idag er ikke til å forstå.

Kari Mæland